HJEM » Nyheter » Hakasleppet - Birgitte Næss Wærner sin egen beretning
 

 

 

Opplevelsene var så mange fra historiens første utgave av Hakasleppet at jeg syntes det er verd å dele litt. Så hold dere fast: Starten gikk 00.00 fredag, Christoffer Klemetsen og jeg fikk beskjed noen dager før at vi var kommet med og vi skulle likevel ha en gjennomkjøring med hundene denne helgen og da er det jo ekstra hyggelig å kunne gjøre det i et løp. (Foto: Leiros)

Vi pakket bil og henger og reiste til Romeriksåsen med skikkelig avslappet holdning - jeg hadde hvertfall ikke tenkt å bli svett å sparke og slite meg ut. Løpet hadde 3 sjekkpunkt, der fasiliteten var et bål. Alt av mat til seg selv og hunder, klær etc måtte medbringes fra start i sleden, inkl at det var obligatorisk at alle hadde med 10 kg ved (?)

Vær og føre var vått! Jeg kjørte 12 hunder, der kun en av de var fra Femund spannet, resten var hunder som skulle testes ut og som måtte overbevise for å få plass på Finnmarksløpet inklusive Liam, Grappa og Gine som er 1,5 år. Starten gikk og det tok ikke så lang tid før passering av spann var et faktum, løypene var smale og det krevde samarbeid for å få passert hverandre i snødriv som gjorde at jeg kun klarte å ha et øye oppe av gangen. Spannet havnet i floke, og "hekletøyet krevde en oppnøsting". Morsomhetene fortsatte bare videre i sporet. Christoffer og jeg ble kjørende sammen helt til vi tok feil i et kryss, snøen var så våt at det pakket seg rundt bremsen og når jeg trengte den virket den ikke. Jeg kjørte over Christoffer og når han skulle ta opp sitt anker så han ikke at han tredde armen i linesettet mitt og resultatet var at han mistet sitt eget spann! Aldri sett noen akselerere så fort, ei heller rekke å si ståååå så mange ganger på kort tid. 

Så ble det køkjøring og vi tok igjen en skuter, etterhvert forstod vi at det var skuteren som egentlig skulle vært først..Noen langt der framme brøyter løype og riktig, det var Hans Petter Haugen med spannet til Team Robert Sørlie. Dette begynnte allerede på første etappe å bli et ganske sjarmerende løp. Litt senere kom vi ut på en brøytet vei og midt i nedoverbakken var det en lommekjent eller observang kjører som mente vi skulle svinge sånn ca 160 grader til høyre..alt er mulig også å vrenge spann fra brøytet vei nesten trill rundt. Jeg var heldig å hadde possisjonert meg sånn at Christoffer hjalp meg på rett løype. Vel framme på Langen der første 3 timer obligatoriske stopp skulle være. Hundene spiste godt og jeg valgte her å sette ut Dodge, en stor hannhund jeg lånte av Hans Petter. Dodge er veldig pelset og jeg tror han ble litt varm i det milde været. Febrilsk tørking av klær rundt bålet, inntak av en pølse og en tur på det flotteste toalettet jeg har sett, rett å slett et dosete som lå på snøen, der avfallet gikk rett ned i et jordhull. Jeg startet først ut fra Langen, det ble brøyting hele veien til neste sjekkpunkt. Jeg mente jeg måtte ha god driv da jeg ikke så noe til de andre som startet bare minutter bak. Men så kom hurven, da tenkte jeg at nå kan noen andre få brøyte, men ingen av de andre fikk spannet sitt til å ville brøyte så jeg ble liggende foran en lang rekke med 8-10 spann og "guide" feltet til neste sjekkpunkt. Flott syn å se seg tilbake på vannene da det kunne se ut som en km med et langt hundespann. Helt til jeg datt ned til låret i et overvannshull, våt var jeg men nå hadde jeg også lommene full med vann. Vel framme til sjekkpunkt 2 der det var 4 timers obligatorsik hvile.

Her skiftet jeg da jeg hadde med meg tørt og forsøkte å tørke resten. Humoren var på topp rundt leirbålet og historiene om div vann hull og andre opplevelser undervegs fikk meg til å le meg varm. Marcos Porcires historie over en bekk der han selv ble liggende vertikalt i vannet etter å ha hjulpet to jenter over da hundene deres ikke ville passere vannet og kjørte fra hele gentlemann manøveren tok kaka, jeg ser det for meg og kan le av det enda. Vi stelte hundene og skulle nå starte som perler på en snor tilbake til Langen. Jeg først. Det snødde tett, engler og kjerringer. Lars Monsen og Nina Skramstad passerte på et tidspunkt og da vi skulle passere Avalsjøen ble jeg fnisete igjen. Lars jobbet jevnt og trutt helt til han kjørte rett i et overvannshull og datt ned i med hele ene siden av kroppen! Ord fra undergrunden hørte jeg selv 2 spannlengder bak. Nina snudde seg og lurte på om jeg så hva som skjedde med Lars og ikke før hun rakk å snu seg mageplasket hun selv uti. Jeg tenkte at det hullet må jeg passere på siden, men klarte ikke holde igjen sleden som dro meg også halvegs nedi. Lars fikk en liten luke. Plutselig hadde planen om å ha en rolig lat gjennomkjøring blitt påvirket av "startnummerets kraft". Jeg passerte Nina og hadde bestemt meg for at luken til Lars måtte tettes igjen, vi kjørte igjen samlet en 7-8 spann inn til siste sjekkpunktet. Her skulle 3 timer hviles. Nå var alt søkk, kliss vått og tiden strakk ikke til å bli helt tørr. Jeg hadde pakket fyrstikker, noen hundrelapper og telefon i en pose og dette måtte tørkes på grillen. Kjekspakke som jeg hadde på sleden var blitt til en deigklump, men humøret og galgenhumoren var på topp. Dette var jo tross alt litt utenom det vanlige og faktisk eksotisk! Før siste etappe startet drudlet Lars og Nina litt om vi skulle kjøre sammen over mållinjen, det ville vel bli vanskelig noe annet..(!?) Jeg som bare skulle ha en lat gjennomkjøring og teste ut hunder hørte meg selv svare; "dere kan kjøre sammen over mål dere, det skal ikke jeg"...ok svarer Lars. Og flere ord ble ikke vekslet..

Det forplikter og være svær i kjeften og jeg la en liten plan i hodet..Treningsløpet var blitt en skikkelig konkurranse..Trærne datt som fyrstikker rundt om pga den tunge snøen, det tenkte jeg ikke på jeg hadde jo tross alt startnummer på! Lars lå foran til det var igjen 1 mil, da tok hunden hans et feil spor og mine fulgte med, Nina var kjapp og smatt mellom Lars og meg i samme uhell mistet jeg halsbåndet på Purre og måtte stoppe å sette det på igjen. Luken ble tettet raskt igjen. Nina ba om løype til Lars og jeg la meg på hjul og passerte i samme dragsug, ...sorry Lars, jeg skjøne at du ikke så den komme..men det var min eneste sjanse. Og da jeg var liten å så på skøyter minnes jeg tv reporteren sa "to indre og vekk me`n".  Noe festes i bevisstheten og nå kunne dette utprøves. Etterhvert kom jeg meg forbi Nina og ba om respons i spannet og det fikk jeg. Luke fikk jeg også, men så en hodelykt som fulgte raskt etter og faktisk kom nærmere. Jeg sparket og løp det jeg var kar om og syntes aldri bakkene kunne ta slutt. Så fikk jeg som første kjører øye på målseilet og gled inn 5 sek før Lars med hakaslepp om fjeset. For et fantastisk løp, sjekkpunkt staben var fantastisk, løypekjørerne var fantastiske også tidtakere og andre frivillige - ingen nevnt, ingen glemt. Hittil en av de artigste løpene så langt i vinter. Jeg kan enda flire av historier og syn jeg fikk undervegs. Takk for at jeg fikk være med og takk til hundene som var med og gjorde at uttak til Finnmarksløpet ikke ble så enkelt likevel, heltene som ble minst like våte som meg var Gamla, Sparky, Gine, Grappa, Liam, Sexy, Purre, Jago, Bark, Dodge, Brownie og Salza. Slike løp bærer kulturen videre i vår fantastiske idrett, og historiene rundt leirbålet som er så viktige...

 

 

 
Appetitt finner du i Fellekjøpets butikker og i mange dyrebutikker